Den lengste kampen!

For noen dager siden, eller la oss si en uke eller no siden, kom jeg over en artikkel på nettet som gjorde at jeg ble inspirert til å skrive et blogginnlegg om tema siden jeg er en del av temaet!:)
Artikkelen jeg refererer til er: Forbannelsen ved å bli ufør! 

Jeg vil fortelle litt om mine opplevelser som ikke er like hyggelige men seff også de hyggelige opplevelsen rundt d å bli trygda i ung alder og ulempene med det! 

For det er en kjennsgjerning at d er mange fordommer rundt orde trygd! Eller som d nå heter uførepernsjon! La oss bare trøkke de som havner under den kategorien enda lenger ned i grava lissom:S Pernsjon er lissom no man ska få når man er gammal:S  Og det å fåuførepernsjon bevis kortet hvor man får pernsjonist pris på turer, kino, og alt slikt det er ikke veldig populært eller morsomt å ha!
Min kamp for å komme meg vekk fra tanken ufør begynte for mange år siden. Men jeg ville ikek se det den gangen og når det stoppa opp for et yrke så studerte jeg no nytt og prøvde det og slik fortsatte d til man ble sittende med 4 tittler og ingen kunne brukes! Hadde min egen lille bedrift til og med og elska jobben min og alt var helt suuuupert helt til kundene  gikk hjem etter hver time! For å forklare litt nærmere…:
Studerte negldesign og ble negldesigner. Har make up artist tittelen fra før av så kombinerte dissa to og startet min egen lille beuty nails salong <3 Jeg elska jobben min for jeg elsker alt som har med slikt å gjøre.. Samtidig som det er sosialt og gøy å glede andre med nye negler de var stolte av! Hver gang en ny kunde kom var det lykke fra ende til annen.. Og de annbefalte meg til kjente og ukjente og bedriften gikk i max overskudd.. Jeg var LYKKELIG! i de få timene da kundene var til stedet. Men for hver kunde jeg hadde ble smertene verre og verre. Og smertestillende, varme bad, massasje, ro ikke no funka mot de.. for hver gang jeg hadde en kunde måtte jeg legge meg i fosterstilling i krampende smerter. Men jeg var sta og ville ikke gi meg på en måte og holdt på slik i over et år.. Dro på meg selv et stort smil når andre var til stedet og skulle lissom virke sterk, men innerst inne følte jeg meg svak, mislykka, en stor katastrofe! Året gikk og jeg ble sengeliggende og fikk streng beskjed av leger, spesialister og saksbehandlere på NAV at jeg måtte innsi d.. Helsa ville ikke holde hvis jeg ikke innså at jeg trengte hvile og ikke var i stand til å jobbe.
Men jeg sa nei! Jeg ville ikke ha trygd.
Jeg ville ikke være ufør!
Jeg ville ikek bli dømt for å være lat!
Jeg ville ikke bli dømt til å ikke være bra nok!
Jeg ville ikke bli dømt til å feile! 
Jeg ville bare være som alle andre og ha mitt eget lille perfekte liv, jobbe som en normal person, få min egen lille familie og leve livet som en NORMAL person!

Ja.. JEG dømte meg selv og jeg dømte alle andre som var trygda før jeg selv ble trygda for for meg var det å feile! For meg var det det samme som å gi opp!! Og jeg ville ikke gi opp! Men sommeren 2009 sa kroppen stopp. Jeg var på ferie med kjæresten til hans hjemby for å se åssen han hadde det der han bodde og møte hans familie og venner og alt. Og jeg gleda meg sykt!
Jeg hadde vært litt dårlig form noen uker men spess de siste dagene før jeg dro med litt uvanlig huepine og stikkinger men ikke no jeg ikke takla.. Siden jeg var vant med større smerter i ryggen og ledd generelt!
Men så.. skjedde det mest uventa man kunne tenke seg.. Ene natta sa d pang. Smerter man aldri hadde vært borti dukka opp man følte at hodet ble revet fra hverandre og at noen prøvde å ommøblere ansiktet mitt jeg følte litt lammelse i venstre siden  og stikkinger og det var så store smerter at jeg holdt ikke ut! Kjæresten min satt oppe hele natta og søkte på nettet og fant kluter go sto i og ble bare redd.. og jeg dro t legevakte morran etter go de sa de ikke skjønte hva d var men jeg fikk antibiotika og smertestillende hvis d kunne være no slikt. og ble sendt hjem igjen.. senere på dagen hadde ennå ikke smertene roa seg noe. og kjæresten og hans mor tok meg med til legevakta igjen men fortsatt ikke no mer nytt.. Dagen etter dro jeg hjem og var i et lite dop rus (veldig sterke medisinert av smertestillende).
Når jeg kom hjem til meg selv kontakta man egen lege og han igjen sendte meg til ct og undersøkelser på sykehuset og de fant ut at jeg hadde hatt et drypp og fikk no medisin greier som sku roe kroppen. Jeg fikk beskjed at kroppen var så sliten av å kjempe mot smerter at den hadde gitt seg litt og jeg var nære på å få et skikkelig hjerneslag! Detta ga en litt skrekkadvarsel i meg i lenger tid!
Men jeg gikk fortsatt ikek med på trygd.  Gikk over til medisinsk rehabiliteringspenger som d het den gang.. og skulle være flink å dra til leger og sykehus og spesialister i hue og rævva det neste året opptil flere ganger i uka! Høsten 2010 fikk jeg nok. Angst,   Deprisjoner, Betrew, Fibromyalgi, Psoriasis artritt, Allergier, Astma og ryggskade var bare noen av plagene jeg prøvde å holde ut.. Jeg dro på møte med Nav husker at d skulle være et vanlig informasjonsmøte som varer halvtime max men jeg var der i 3-4 timer og kom ut med søknads skjemaer i henda..  Søknad om uførepensjon! Ordene slo meg rett i fleisen og jeg havna i en dyp deprisjon. Den lange kampen hadde tatt knekken på meg. Min kamp om å slå tilbake mot alle fordommene som var rundt omkring at jeg ikek gadd no at jeg var lat ikek var verdt no osv.. Alt slo meg i fleisen. Jeg ville ikke leve lenger, jeg ville ikke være en byrde, jeg følte meg ensom og misforstått og alt var en mørk ond sirkel!
Have you ever been alone in a crowded room!

Tidligere detta året var man på reunion med ungdomsskole klassen! Jeg har ikke no spess kontakt med noen fra den tiden uten om en av mine bestevenninner Susanne:) Vi valgte etter mye om og men å dra dit sammen og hadde ikke noen store forhåpninger.. Dette viste seg å bli en prøvelse.. Jeg var i en dyp deprisjon og alt var en prøvelse, jeg skulle male på meg et smil og prøve å overbevise alle som jeg hadde lagt bak meg at jeg hadde det supert. Hver gang de spurte : hva jobber du med og driver med om dagen!? Hadde jeg lyst til å skrike ut. JEG HAR FAILA! eller bare si jeg jobba med et eller anna og levde livet som en normal person, men etter en liten tankepause så kom ordene ut: Jeg er ufør,  i søkeprosess til å bli trygda.. Med engang ordene kom ut så man ansiktet til den andre personen sank.. Man kunne lese ordene som susa i hue på personen.. : herregud hu kan gå hjemme og ikek gjøre noe og få penger for det.. Hu må ha d greit få penger for ikke no, snakk om å få ting servert på sølvfat!
Skuffelsen inni meg vokste og hele kvelden ble som forventa mange falske ord. Vi må møtes igjen snart! Vi må jo ta opp kontakten igjen savner deg/dere bla bla bla bla…

Fordommer! Er egentlig et farlig fenomen.. Trygd har blitt et skjellsord, det har blitt en betegnelse på folk som ikke gidder no, som får penger servert på sølvfat fordi de ikke gidder å gjøre no!
FORDI DE IKKE GIDDER å gjøre noe!
Mange missbruker muligheten til å bli trygda, detta ødelegger for oss som faktisk trenger trygden for å overleve! Og de som missbruker den for å SLIPPE å gjøre noe ødelegger også ryktet til oss som faktisk MÅ ha trygd, men som også ikke ligger på latsiden!
istedetfor å jobbe som friske mennesker gjør, så må vi som trenger trygda slite med Smerter, legebesøkt oftere enn man kan tenke seg, kampen mot frikortet kommer allerede første mnd, besøk hos spesialister i hue og rævva for å overkomme smerter, kampen om å klare å sto opp om morran, kampen for å ikke havne i en deprisjon som engang kan ta livet ditt.. Kampen for å overleve.. DET er noe av vår jobb som trygda! Det å være trygda kan jeg si med engang : At det ikke er latskap, det er heller ikke servering på no sølvfat! Det er missforståelser og forakt!
Regjering evt Statsministeren sto på tv og sa: Det er for vanskelig å ta fra de rike så de tar heller mer fra de som ikke har så mye (trygda).
Detta synes jeg blir veldig Robin Hood filmene! Tar fra de fattige og gir til de rike!
Dere som har jobb, har helse og har alt annet klarer ikke å se hvor feil det faktisk er å gi de som er trygda med skatt mer avgifter og  mer minus i inntektene vi får! For vi får ganske så lite fra før av. Og vi er avhengig av den lille inntekten vi fr fordi vi ikke kan jobbe og tjene inn pengen slik dere som er friske faktisk kan! Vi har trygda og der stopper det! Trygde vedtakene har blitt til at vi som trygda har mindre rettigheter og blir egentlig bare kasta i en conteiner og håper vi raskt skal forsvinne av og selv.. Når til og med regjeringa klarer å stå frem med at vi som trygda er mindre verdt fordi vi ikek gjør noe for å fortjene penga så sier det mer om regjeringa enn det det sies om oss trygda! For vi er ikke late vi er ikke giddalause vi jobber og sliter vi og men med andre ting som er mer slit vil no jeg si! Jeg er personlig mer sliten nå enn jeg var når jeg jobba 24-7..
I artikkelen som jeg nevnte helt i starten her så skriver vedkommende dette:
I et selskap fikk en hyggelig fyr vite at min kone hadde fått uføretrygd. Da glapp det ut av ham: «Så hun går hjemme og koser seg». «Ja, hun går hjemme og koser seg med smertene sine», svarte jeg. Han ble skamfull og samtalen tok brått slutt.

De få orda synes jeg var så bra sagt! Det sier så mye mer om personen med fordommene, og alle de andre ute i verden med fordommene for de vil jo ikke prøve å forstå oss som faktisk er trygda! De bare lager sin egen lille fantasi om hvor godt vi lissom skal ha det!  Men sannheten er som sagt no anna!:/

Kampen om å bli forstått den er så sykt lang! Det blir litt som en bitteliten del av å bli forstått som en seriøs blogger! Bloggen er på en måten min lille jobb! Selv om d ikke er no jobb og jeg ikke lenger tjener no på å blogge så blir d likevel mitt lille prosjekt!:) Eller mitt lille “skjule” sted!:)