Skuffelsens time.. som fjerna det lille håp!

Skuffelse. Teit ord egentlig.. For mange så  tenker man på skuffelse om noen har sagt no de ikke sku sagt og man blir skuffa over de, eller gjort no som kunne få deg skuffa osv.. For meg fikk ordet et nytt begrep!

Som jeg har fortalt tidligere så skulle jeg til Betannien Hospitalet i går.. Jeg dro med et stort smil og kom hjem med tårer på mine kinn..
Mitt ønske er å kunne leve uten smerter, at leger kan hjelpe meg slik de hjelper alle andre med helt forskrudde plager og likevel kan komme seg opp om morgenen med et smil og ikek smerteskrik. Men den gang ei.. Skuffelsen som skar seg igjennom kroppen min ved ordene : «det er ikke så mye mer man kan gjøre, men vi kan sikkert ta alle prøvene og undersøkelsene på nytt!!»


Jeg føler jeg er som en flamme på lyset som aldri skal knekkes av vinden som prøver å slukke den.. En evig kamp for å kunne stå opp og gjøre de tinga jeg helst vil.. En kamp for å male  på et smil og spille frisk og rask, når jeg innvendig griner 24-7 av smerter!
Nå har det til og med gått dithenn at de smertene jeg knakk totalt sammen av i fjord, merker jeg ikke engang idag.. Man kjenner bare at ryggen brenner og hovner opp og at muskelaturen vrenger seg i smerter, men jeg føler ikke no lenger.. Det i seg selv er ganske sykt. At man kan klare på et år å venne seg til så sterke smerter som kanskje andre som ikke er vant med smerter ville ha blitt lagt inn for å få morfin o.l som lindring.. Det er til og med dette legene mine skryter av! At jeg er så psykisk sterk til å kunne lukke smertene ute og lære å venne meg til de. Men er det ikke d som egentlig ikke er så bra! Ingen skal vel venne seg til smerter, det er jo de som skal bort! Selv når man klarer å venne seg til dem så ska de jo i hovedsak ikke være der!?!?

Skuffelsen i går slo meg totalt ut.. Vil de virkelig at jeg ska begynne på skratch.. 9års kamp med undersøkelser, prøver, leger, spesialister og andre merkelige vesner.. Må jeg igjennom alle de tinga på nytt bare for at de skal få ned på sine papirer at jeg har de samma sjukdommene som man allerede vet idag fordi de ikke kan kontakte de andre sykehusene og ta i mot informasjon derifra!!
Hvorfor skal det ikke være mulig å skaffe noe mot smertene som samtidig ikek knekker det lille som er igjen av god lever/nyre!:/

Mat har til og med blitt min uvenn. men denna gangen ufrivillig! spise ute blant folk er blitt uaktuelt siden magen bestemmer seg å vokse til en 8mnd graviditets mage ila 5sekunder så er d ikek så gøy.. kom inn til spisestedet normalt går ut igjen som en gravid i 8mnd.. hmm.. litt for flaut og spesielt:P

De neste ukene er det nye leger og spesialister for tur så må vel bare manne meg opp til nye utfordringer. Og folk trur det er lett å være trygda med mye deilig frihet! Think again!!!

 

Den lengste kampen!

For noen dager siden, eller la oss si en uke eller no siden, kom jeg over en artikkel på nettet som gjorde at jeg ble inspirert til å skrive et blogginnlegg om tema siden jeg er en del av temaet!:)
Artikkelen jeg refererer til er: Forbannelsen ved å bli ufør! 

Jeg vil fortelle litt om mine opplevelser som ikke er like hyggelige men seff også de hyggelige opplevelsen rundt d å bli trygda i ung alder og ulempene med det! 

Les videre

«Hvis du slutter å ommøblere får du sikkert ikke så vondt i ryggen!»

Hadde jeg fått 50øre for hver gang jeg hører en slik setning fra bekjente, som ikke forstår begrepet usynlig sjukdom.. Da hadde jeg vært milliardær nå!

Jeg har i laaang tid tatt imot mye shit, og unnskyldt alle og en hver, men nå er det slutt. Hvorfor ta i mot shit som ikke er fortjent? Fordi enkelte folk trur de er så jævlig mye bedre enn andre og rakker ned på andre som sliter etc. de er ikke verdt en tanke engang, så sorry det å bli sammenligna med: et parkeringshus, et kjøremønster, en hypokonder, en falsk jævel som snylter på andre, ei som bare tenker på seg selv, selvopptatt bimbo osv… de beskyldningene fortjener jeg serr ikke! Alt jeg har gjort hele livet er å nesten «kjøpe» venner, for d å spandere i hytt og vær og hate at andre betaler for meg er kjente begrep for meg og de som virkelig kjenn  rmeg vet også detta! Jeg har alltid tenkt på andre før meg selv, kanskje er detta en av grunnene til at jeg er der jeg er idag!?! Jeg vil ikke være omringet av «venner» som dømmer meg og som snakker shit om meg bak ryggen min! Da kan de heller finne en annen rygg å snakke dritt om! For fortjener ikke egentlig alle å bli hørt engang? Hvis alle begynner å leve etter regelen man lærte når man var små, » vær mot andre som du vil andre skal være mot deg!» ville ikke ting sett litt anneledes ut da?K
kanskje har ikke alle råd til å kle seg i mote klær og og leve etter fashion style konseptet, kanskje har de ikke råd til å dra ut hver dag/helg. men de er da ikke mindre verdt fordeom?

Kanskje har de en vekt som er større enn de sylslanke modellene, men de er da ikke feite fordeom! Stor forskjell på en person som er overvektig pga helsa og de som er overvektig fordi de bor på gatekjøkkenet og godis butikken lissom! men alle skal ikke havne i samma bås!

JEG har hatt anoreksia! Jeg holdt på å dø pga tilstanden jeg var i, jeg så igjennom meg selv og var heldig som fikk hjelp da jeg fikk hjelp! Men i dag har jeg en helse tilstand som gjør at jeg har en såkalt jo-jo vekt! Lavt stoffskifte, pco-syndromet, LP(a), Psoriasis artritt, fibromyalgi, becktrew, rygg skade( etter bilulykke), kneskade (idrettskade), migrene, asma, hjerte-tilstand, lungesjuke,og en litt defekt hoft!
Der har du meg! Den virkelige sannheten! Men er jeg mindre verdt enn andre? Fortjener jeg mer dritt enn andre av den grunn? Isåfall hvorfor?
Hvorfor skal folk ta d for gitt at jeg er en person som går på gatekjøkken?
Jeg har da sylslanke venninne som spiser minimalt, og jeg spiser mindre enn de, men jeg er ikke sylslank av den grunn! Og vil ikke si jeg er mindre verdt av den grunn heller!

Nei jeg orker ikke like mye som andre, ja jeg har sykt mye smerter, ja den ene dagen går jeg med krykker den andre gjør jeg ikke! Er ikke hypokonder av den grunn! Den ene dagen er jeg sengeliggende pga smerter den andre kan jeg hoppe og sprette og se ut som en galing, er ikke hypokonder pga det engang! Alt har en mening og hensikt, og man må bare gidde å lytte og kanskje lære bittelitt om personen man omgåes med før man dømmer de!

Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt så var barne og ungdomstiden min et reint helvete! Pga helsa og vekta! Selv som anorektikker fikk jeg dritt etter meg at jeg var feit men man kunne se alt av skjelett og se tvers igjennom meg telle ribbein se hoftebeina stikke ut, alt av klær slang og ikke no var pent jeg så syk ut! Men likevel var jeg for feit?

I det siste har jeg ofte fått høre » du ber jo om å få vondt i ryggen når du løfte og bærer rundt på møbler og ommøblerer så mye som du gjør..»
Til info, jeg løfter ikke på møbler men har hjelp til å dytte de rundt, jeg gjør d for å ikke være en av de som råtner i sofaen pga plagene og smertene, jeg pusser opp stua for å prestere no selv og bevise for meg selv at ‘Hey! jeg kan brukes til noe jeg også og kan få ting til å bli resultater’, jeg har pussa opp hele huset t folka utvendig fordi JEG presser meg selv til å klare å prestere no. Sikkert ikke mange som forstår greia, men å bli trygda i ung alder pga helsa som man har sliti med i all evighet og bare fått dritt av alle andre rundt deg så blir d bare slikt. d førte til en psykisk knekk som var drit hard åkomme deg ut av, og det å få beskjeden fra legene at de ikke lenger kunne gjøre no og anbefalet meg å søke tygd, At de rett og slett ga meg opp!! Da de ikke kunne fikse meg!!! Smerter, våkenetter og alt so fulgte med var en virkelighet jeg måtte venne meg til å leve med resten av livet og fikk beskjed at det kunne bli verre og verre, men aldri ville kunne bli bedre!

Så til dere som mener jeg ber om å få smertene selv, der tar dere feil!!! Jeg presser meg selv for å mestre smertene bedre, jo mer jeg presser meg jo høyere smerteterskel får jeg!
Spark meg og jeg merker d ikke, stikk en nål i meg jeg merker d ikke, men ta på ryggen min forsiktig og jeg knekker totalt sammen! Det er min virkelighet! Sånn er og forblir livet mitt!


Så til alle der ute som kjenner meg fra barneskolen, ungdomsskolen, videregående, høyskolen, universitetet, akademiet og til dere som mobba meg oppigjennom alle årene!!
Jeg kjemper fortsatt etter alle de vonde ordene dere slang etter meg, alle de vonde ordene dere sa bak min rygg, for volden dere utførte på meg, alle fordommene dere hadde om meg,  alle gangene dere lo av meg når jeg falt uten forvarsel fordi beina låste seg da leddgikta var på det verste. Dere fikk meg til å skamme meg over «sykdommen min»!
Men idag er jeg Stolt av den! Den har fått meg til å se anneledes på ting, jeg har blitt sterkere og jeg ser hvor mye mer verdt jeg er enn dere har fått meg til å føle meg!! Så må kanskje takke dere også for dere har fått meg til å ikke ønske å bli som dere!!!

( Ja d fantes noen få unntak og dere selv vet hvem dere er! Men om dere føler dere truffet så ligger d nok ganske sikkert noe i det som blir sagt!)

Jeg lever for å bli sterkere! Og ikke engang du kan få knekke meg nå!

-Nina Kanin

Han sa: Det er desverre ingenting mer å gjøre for deg!

Idag skal jeg dele no med dere leserene som er veldig personlig og veldig ferskt som også er en litt sårbar del av meg, nemlig sannheten! Min virkelighet uten å pynte på det rett og slett virkelighet!

Idag fikk jeg dommen jeg ikke hadde venta å fått fordi jeg skulle fortelle dere en gledes nyhet for min del, endelig hadde jeg fått behandling for smertene og alt og at ting så lysere ut på alle plan for min del, men så kom dagen idag!! med de enkle men så betydningsfulle ordene «Det er desverre ingenting mer å gjøre for deg!».

For å forklare litt av min lange lange så begynte d allerede når jeg var 10 år da jeg først fikk siagnosen leddgikt! Den gangen kalte de det barne leddgikt! Dette satte mange utfordringer.. sleit med ledd i henda og knærne for det meste da, og det å holde en penn/blyant husker jeg var så smertefullt at jeg en time måte late som jeg skulle på do i timen for at de andre elevene i klassen så meg gråte pga smertene.. I gymmen måtte jeg etterhvert stå over og det å sitte å tribunen å se de andre ha gym og hele tiden spørre hvorfor jeg ikke har gym og begynte å kalle meg lat og feit og utstøtt osv.. Siden leddgikta og plagene med smertene forverret seg for hvet år så slutta heller ikke slengorda mobbinga og all dritt man måtte ta imot! Når jeg begynte på videregående hadde jeg måtte slutte med all trening jeg drev med og måtte igjennom kne operasjon etc.. dette bedre ikke situasjonen og jeg fikk heller ikke vært med i gymmen eller på sykkel/ski dagene som de hadde.. Nok engang hopa d seg opp med slengord etter meg og ingen forståelse! hittil i livet har jeg ennå ikke møtt en person som har spurt hvorfor istedet for å lage sine egne konlusjoner og spre de rundt! Venner som i senere tid viser seg og aldri ha vært venner som har dømt deg nedenom og under fordi man ikke klarte å følge opp med tempoet deres pga man til stadighet var sengeliggende med smerter! Og saken er ikke bedre den dag i dag 17 år etter jeg fikk «dommen» min!

Jeg har vært igjennom operasjoner, jeg har vært igjennom behandlinger som fysioterapi, akupunktur, napropat, kiropraktor, spesiallister i hytt og pine på de fleste sykehusene her nede mr ct røntgen osv..  bare de siste åra har jeg vært hos 6 spesialister på 5 forskjellige steder, jeg har vært i forskjellige behandlings program i form av øvelser, medisin, sprøytemedikament osv.. ingen virkning og leddgikta har bare forverra seg!:(
Bilulykken i 06 forbedra ikke saken når den lagde en skade i ryggen min som begynte å formere seg siden leddgikta utvikla seg! Min siste utvei var fysioterapi/kiropraktor/naprapat som jeg begynte hos for noen uker tilbake.
og jeg fikk et lysglimt:D Endelig en som kunne hjelpe meg med å minske smertene! Weee! MEN etter et par ganger ingen virkning og idag fikk man beskjeden! Smertene kommer ikke av no muskulært men leddgikt og d var ikke mulig å behandle den lenger…..! Ingenting å gjøre. man blir sånn for alltid! Man vil ikke komme til å bli hørt eller forstått, men alltid sett på som en lat hypokonder som ikke gidder no!:'(

Jeg vil bare få fortelle en aller siste ting til alle dere jeg har gått på skole med, eller kjenner igjennom skole, eller bare er bekjente av men som ikke lenge omgåes meg!
Jeg er ikke lat, jeg er en person som i 17år har kjempa meg igjennom leger sykehus og smertefulle plager som de fleste hadde gitt opp for lenge siden, jeg er ingen hypokonder, jeg HATER sjykdom og gjør hva som helst for å få de vekk, jeg skulle ønske jeg hadde mer energi til å fyke rundt å bli sett av og til jeg også, men sånn er det bare ikke! Men er ikke no grunn til å dømme meg for no dårligere menneske el no… Så i stedet for å dømme andre før dere vet hvorfor ting er som de er! Om en person er overvektig, er det ikke en selvfølge at personen gomler i seg junk food og godis 24-7.. jeg spiser så og si ikke no og er t stadighet under ernært og er likevel overvektig! så virkeligheten er ikke alltid slik den ser ut på utsiden!:)
For meg er det en annen hverdag i vente med å tollerere at virkeligheten er som den er!
Leddgikt er ikke lenger no man selv kan styre, den styrer deg!
-Nina Kanin

Ekte kjærlighet! Hva er det?

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times
Then they don’t
When it’s love
Yeah, you say them out loud
Those words, They never go away
They live on, even when we’re gone

De orda i seg selv er sterke om man bryr seg å forstå de.. For hva er egentlig ord om man bare hiver de ut i hytt og pine men ikke mener d man sier? Hvorfor kaste de ut av seg da? Som å si ‘JEG ELSKER DEG’! Det er sterke ord men med forskjellig betydning for mange har det blitt. Flere og flere kaster de ut som om d var d samma som å kaste over en tyggegumi t en annen person uten å ha no mening bak det!
Men for de få der ute som bevarer ordene til de aller nærmeste og til de man kan stå for d man sier ordene til! Og man bør mene ordene i både gode og onde dager! For om man ikek står for de når man har en rævva dag eller ting går litt i mot man ikke kan gjøre n med. Hva er vel egentlig de orda da!

Chris Medina har skjønt d, og om alle kunne vært bare en liten brøkdel som han så hadde verden vært et frefult sted å bo med mye kjærlighet! Kjæresten hans var i bilulykke og fikk en hjerneskade som gjorde at hu ble borte men kroppen hennes og sjela hennes fortsatte å delvis leve. Til tross for harde tider og skaden som tok totalt over hennes kropp og liv, ble han hos henne og kjempa med henne!
Hvor mange i dagens samfunn hadde egentlig gjort det? Desverre alt for få!
Men om man ser på denna musikk videoen og slepp deg selv totalt løs i den og lytt til orda og se bildene og historien!
Om du ikke blir rørt på no som helst måte av den, så sett deg ned å begyn å tenk over hva betyr egentlig orda du selv sier! Har de betydning om du ikek mener de? Og hva burde du selv gjøre og hva ville du gjort om du kom i samma situasjon?

Skal fortelle litt mer om hans historie for å forklare dere enda bedre hvor beundringsverdig han er og man bør bli rørt!

Dette er en historie om ekte kjærlighet. I en alder av 26, ble  en fremadstormende sanger fra Illinois forlovet med Juliana Ramos,som hadde vært hans kjæreste i 8år.
Men i oktober 2009, bare to måneder før de skulle gå ned midtgangen, ble Juliana involvert i en stor bilulykke. Pga ulykken ble hun delvis lammet og den forårsaketen  traumatiske hjerneskader. Medina ble hos henne, ikke bare som forloveden hennes, men også som hennes sykepleier, venn, og reddende engel. Og han ga ikke opp med å synge.
Senere har han dukket opp i amerikanske idol, og sang en sang fra theScript. Dommerne varimponert og begeistra og insisterte å se han videre, og møte hans kjæreste, etter han fortalte sin historie! Dommerne ga ham et ja, og han fikk billett til Hollywood for å være en av top40 .. Han kom ikke videre blant de beste 24, men senere kontaktet låtskrivere han og i samarbeid kom de frem med den utrolige rørende sangen han nå er mest kjent for ‘What are words’
Bilde av d lykkelige paret før ulykken:(Bilde av Chris Medina og kjæresten Juliana. Kilde: American Idol)
Og Etter ulykken på American Idol:
Se den flotte historien live på audition hans her:
 

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I’ll be there
Anytime you whisper my name, you’ll see
How every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

Å elske noen, er ikke bare ord man sier, men en mening og et løfte til en annen person! Man elsker noen om man er så glad i en person så man ikek klare seg uten, eller vil leve resten av livet med. i gode dager med masse lykke og verre dager man må skape mye lykke! Og som chris medina sier, hva slags person er man egentlig om man stikker fra den man elsker da de trenger deg mest!?

Jeg må innrømme jeg selv har tenkt mye i flere år ang min egen «sykdom» Hva skjer om den forverrer seg og jeg må ty t rullestolen jeg frykter mest? Hvem blir igjen med meg? Vil jeg ende opp alene? Eller vil jeg ha mine venner og mine kjære der fortsatt med meg? Når man da ser dissa klippa og hører historiene og hører sangen faller man dypt inn i meninga bak orda og tenker ekstra mye og skaper sine egne ønsker. For man vet igrunn aldri hva som vil skje, og man aner ikke hvor heldig man egentlig er før d kan være for sent!
Så NYT nuet og ta vare på alt dere har!

 

Da ensomheten traff deg! (Del 1)

Helt stille uten en eneste lyd slo det meg, jeg er alene!

I lenger tid har den ene etter den andre forsvunnet ut av livet mitt av forskjellige grunner men i hovedsak en grunn. De har en ting til felles, og det å tenke tilbake på det sårer mer enn noen annen sorg kan smerte. De har alle trudd jeg var en hypokonder, en lat person, en person som bare tenkte på meg selv, en person som ikke var verdt et annet menneskestanke!
Dette er noen av de tinga jeg har fått slengt etter meg, og detta er de snille tinga de har slengt etter meg, og sendt som lange brev, slengt med leppa til andre som rykter som andre igjen har trudd på.Det å gå i butikken i min egen hjembygd hvor jeg har bodd i snart 27år, er et mareritt. Lange ansikt visking og tisking, måten de peker på meg og ler. og gir meg vemmelige blikk. Snakk om å bli misforstått! Jeg skal nå dele min virkelige hverdag med dere å åpne meg som jeg aldri har gjort tidligere! Ikke for å få medfølelse eller gi dere det gjelder mulighet til å åpne øya for å komme krypende tilbake.. nei nei nei.. men for å få alle til å åpne øya og ikke ta ting for gitt og dømme et annet menneske så mye som jeg har blitt dømt! For jeg vet det er MANGE i samme situasjon der ute og garantert verre tilfeller også, som ikke blir hørt og trudd..Så sett av noen minutter av tiden din og les og skjønn alvoret. For usynlige sykdommer er ikke å leke med! Og de er ganske så alvorlig av den grunn at de ikke synes. og måten mange blir behandla på kan føre til fatale hendelser! Jeg skal derfor dele en del av hendelsene i livet mitt med dere litt etter litt! Idag skal jeg komme med en liten del som mange vet mye om nemlig MOBBING!!

Fra jeg var liten helt ned til barnehage stadie har det vært den samma leksa. husker heldigvis lite fra barnehagen og barneskolen.Men enkelte hendelser husker jeg bedre enn andre og første hendelsen jeg skal dra frem var allerede i 2.klasse på barneskolen.

** Det var på høsten, det hadde regna og vi hadde matfri.. I skolegårde var den en le vegg alle sto å sparka en ball på eller klatra på, noen hoppa paradis, noen sklei i sklia, noen sparka fotball, og noen bare satt på huskene.. Husker godt at jeg den dagen kom utenom alle for alle skulle den dagen spille fotball. Noe jeg ikke klarte fordi beina mine ikke holdt meg nok oppe når jeg løp, dette pga leddgikta som allerede dukket opp som barn gikk mest utover beina og håndledda mine. Alle var så bestemte på å tvinge meg til å bli med denne dagen og løp etter meg i store klynger. Lærerene som sto vakt bare så på og skravla med hverandre, mens jeg løp for livet for å komme meg unna, men så skjer det som alltid skjedde når jeg løp beina stopper mens jeg løper og jeg tryner så lang jeg var, dette skjedde selvfølgelig på asfalten og jeg slo ansiktet og skrubba opp armen og beinet kraftig. Men i d jeg har tryna rekker jeg ikke å reagere eller komme meg opp før flere av de som løp etter meg hoppa oppa ryggen min og sto å hoppa for å leke seg og lissom få meg med for å spille. Det de ikek viste da var all smerten de skapte inni meg. det knakk og smerta i ryggen og jeg fikk slått hue ned i bakken opp til flere ganger, barna rundt sto å heia noe jeg aldri skjønte mens jeg skrek om at de skulle slutte.

Ringeklokka ringte og det var time og alle løp inn til timen, mens jeg ble liggende.Det rare er at det føles ut som om jeg lå der kjempe lenge, og det kom aldri noen ut for å se etter meg. Jeg kom meg på bena og begynte og halte hjemover som var halvtimes gåtur, men møtte fetteren min  på veien som tok meg med på handikap bilen sin (long story men kort fortalt så ble han påkjørt av et tog i 92 og har derfor ikke ben.. derfor handikap bil ting) og kjørte meg hjem til mamma. De dro senere opp på skolen for å hente klærne mine og ranselen min.

Jeg var borte fra skolen en uke, med lege besøk og smerter, og husker første skole dag etter hendelsen. alle oppførte seg som om ikke no hadde skjedd.skoledagen gikk greit og jenter i klassen satt på huskene sammen med meg for at jeg sku slippe å være alene og jeg følte alt hadde bedra seg, helt til jeg skulle hjem! Tok bussen som vanlig noe som gikk greit og skulle gå ut av bussen som var litt krunglete siden jeg fortsatt halta, og i det jeg skal gå siste trinnet strekker en gutt ut beinet og spenner bein på meg så jeg detter rett i bakken med hodet først! Siden bussplassen var ved siden av en barnehage som hadde ute tid når bussen kom så hørte jeg i det fjerne at noen hadde sett det av de små barna.. Mens han som spente bein på meg maste om at jeg skulle reise meg opp.. Når jeg kom meg på beina og fikk gått litt inn på fortauet begynte «moroa» de begynte og dytte og slå meg i siden og når jeg falt sto de å sparka meg til jeg havna nede i grøfta.. jeg hørte noen av de voksne på barnehagen rope etter de at de skulle stoppe og de løp sin vei. Ei eldre dame kom bort til meg for å se etter meg og prøvde å hjelpe meg opp på beina og lurte på hvor jeg bodde, siden jeg bodde 10min gange unna bussplassen ble d enklere for meg å gå til fetteren min som bodde nedenfor barnehagen så jeg sa jeg bodde der og de lot meg gå. eneste tabu var at han som hadde sparka meg bodde noen hus før man kom til fetteren min så jeg husker jeg krabba meg igjennom skogen, før jeg kom frem og kolapsa på trappa og fikk akkurat banka på døra så fetteren min viste at noen var der. senere våknet jeg opp på sofaen med fetteren min og dama hans rundt meg.. Husker d som om det var i går når jeg så redselen i øynene hans og hans bestemte stemme at detta skukke gjenta seg og han skulle passe på meg.. og det gjorde han. fra den dagen og et helt år etter møtte han meg hjemme fulgte meg til bussen, og møtte meg på skolen og fulgte meg til bussen og kjørte alltid utenfor skolen når det var friminutt! Dette blogginnlegget dedikerer jeg derfor til min kjære fetter Mats, som redda meg og som klarte å få meg til å tørre å gå ferdig skolen som viste meg mot og tillit! Min lille helt!

Blant mange barn er det ikke lett å forlange at de skal skjønne at andre kanskje ikek kan være med på alle aktivitetene som andre er med på. Men i voksen alder er det langt fra bedre, og da kan man ikek bruke den unnskyldningen!Vis respekt for det usynlige folkens!

 

Den internasjonale kvinnedagen!

8.Mard har kommet og det er nok engang kvinnedagen! Merkelig det der at d er samme dato hvert år;) hihi…
Så gratulerer med dagen alle kvinner:D
Men hvorfor feirer man eller har man en egen dag som heter kvinnedagen! Samme spørsmålet blir stilt hvert år t tross for at man undersøker d hvert år:P Korttidshukommelse sa du:P hehe.. så derfor jeg jeg googla litt idag:) og fant en del om det så ska kopiere litt fra wikipedia for å få frem hvorfor man har den dagen her!

«»Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København, og den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo.

I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for ”brød og fred” i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februar-revolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender, når februar-revolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. I 1922 besluttet Lenin at dagen skulle være en kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.

I Norge var markeringene knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant markeringen.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleirer og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund», senere «Norsk Kvinneforbund», som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars1972. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i tog i Norge. Markeringen av kvinnedagen var nede i en bølgedal på 1990-tallet. I de senere år har oppslutningen økt, og det avholdes mange arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars. 8. marskomitéen i Oslo holder tradisjonen med demonstrasjonstog i hevd og markerer årlig dagen.»»

Men viste dere at man også har en mannsdag? Joa d har man vettu 19 november hvert år  har man nå mannsdagen. for å kjempe for likestilling!

Off detta ble mye historie:P sku nesten trudd d var en skole oppgave:P men skole savner jeg ikke ass:P
Gratulerer med dagen:)

 

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.